Close but no sigar

Oppladningen til årets løp har vært veldig bra. Jeg har holdt meg frisk og trent mye. Vi reiste til Selen på onsdag og det er alltid en spesiell følelse i kroppen når årets store mål plutselig er noen få dager avgårde. Torsdag ble brukt til skitesting og på fredagen var det bare å samle krefter og spise god mat. Med 29 minus på morgenen var det godt å ikke stresse ute i kulden. Dagen ble avrundet med helikoptertur til Mora for å være med på utdeling av nummer og utendørs pressekonferanse. Arrangørene er rimelig proffe....

Etter en liten frokost var det tid for testing av ski tidlig søndag morgen. Jeg hadde bare ett par og med en liten justering av festet var jeg klar for start. Det er alltid en enorm følelse å komme ned til startområdet i Vasaloppet. I år var det ny deltagerrekord og over 16000 mennesker stod klare for å gjennomføre 90 km skigåing.  Jeg kom greit ut fra start og la meg bak Anders i første bakken. Vi gikk rolig og sparte krefter. En liten gruppe kom løs over toppen og de jobbet bra sammen og forspranget økte fort. Vi var plutselig 1.50 bak og det ble litt uro i gruppa vår. Ned fra Mångsbodarna merker jeg at skiene er gode mens Anders og Jerry sliter litt. Opp til Risberg går det fort og vi tar innpå klynga foran. Ned fra Evertberg forsvinner Anders bak i feltet og jeg er nå eneste mann igjen fra Team Xtra personell. Det var ikke akkurat sånn vi hadde lagt opp taktikken....

Jeg begynner å få glatte ski og må bruke endel krefter for å komme meg over Oxbergbakken. De seige kneikene ved Gopshus suger og krefter ut av armene. Inn mot Høkberg ligger jeg langt fremme og venter på Tynell. Og som ifjor rykker han i en enorm fart og hele feltet sprenges. Derfra og inn til mål er det Tynell som styrer og steller i gruppa. Det går veldig fort i rykkene hans og andre ganger står det helt stille. Jeg gjorde veldig lite av drajobben og lå og prøvde å spare krefter. Men i rykkene var jeg helt på maks for å klare å henge på. De siste km før mål roet det seg og vi 4 som var igjen skjønte at det ble spurt. Jeg var 2 inn på oppløpet og lå bak Tynell. Der burde jeg blitt liggende... Istedenfor går jeg ut og opp på siden. Da svarer Tynell med et superrykk og jeg får  panikk. Maser og kaver og blir pinne stiv. Ser at Tynell og Brink siger ifra og også Rezac kommer seilende forbi. Det er så vidt jeg står på beina og knekker helt sammen. Kommer i mål på en kjedelig 4 plass. Så nærme men samtidig så langt ifra. Tomhet, skuffelse og nederlag er de første tanker som raser gjennom hodet. Og som er der i noen dager.  

Men nå etter noe dager tar jeg med meg det positive fra løpet og er fornøyd med at jeg igjen er med å kjemper om seier i verdens morsomste løp. Et løp der der Brink var den raskeste, Tynell den sterkeste og Anders og Jerry de minst fornøyde.

Takk til alle som var med i støtteapparatet og som hjalp til med ski, mat, drikke og som gjorde årets Vasaloppp til en herlig opplevelse!

Neste år kommer vi igjen!!!!